Makulu Afrika

Erkebiskop Tutu om forsoning i Keyna

Download Tutu.mp3

Store forventninger til ny helseminister

Aldri har en helseminister vært bedre rustet, fått en større utfordring og blitt møtt med høyere forventninger.

Nigerias nye helseminister Adenike Grange overtar stillingen i landets  nye regjeringen samtidig som det er  økt internasjonal fokus og satsing på landets helsesektor. Dersom barn- og mødredødelighet i verden skal reduseres dramatisk er det avgjørende at Nigeria – Afrikas mest folkerike land – viser vei.
- Min ansettelse som helseminister vil gi meg anledning til å drive framover programmene for mødre-, nyfødt- og barnehelse som er blitt utformet på nasjonalt og delstatsnivå i Nigeria, sier den nye statsråden i en pressemeldning.
Hun vet hva hun går til. Hun er president i Den internasjonal barnelegeforeningen (IPA), har vært professor i barnemedisin ved universitetet i Lagos, samt er aktiv i organisasjonen The Partnership for Maternal, Newborn & Child Health.
- Grange har tidligere vært rasende på egne politikere som har gjort for lite for å fremme barns helse, forteller seniorrådgiver i Norad, Sverre O. Lie som har sittet sammen med den nye statsråden i IPAs styrende organ. Han var glad at hun ble valgt og beskriver henne som stillferdig, ærlig og med en god vilje som bygger på lang erfaring med offentlig helsespørsmål.

For noen år siden sa Grange:
- Utviklingen av en bedre helsetjeneste for barn har gått i stå. Vi lider ikke bare av at helsearbeidere forlater landet, men også av dårlig infrastruktur. Nigeria har en av de høyeste ratene for barnedødelighet i verden….Vi trenger nye prioriteringer og en raskere utvikling for å ta igjen verden.

Norge vurderer et samarbeid med Nigeria for å arbeide mot barn- og mødredødelighet og Nigeria er sentralt i det globale arbeidet for å oppfylle Tusenårsmål 4 & 5.

Helseminister Grange har sittet i styret til Den globale vaksinealliansen GAVI og dermed samarbeidet med Tore Godal, senior rådgiver på statsministerens kontor og arkitekten bak Stoltenbergs globale helseplan som lanseres i New York i september.

I Nigeria er det store forventningene til Grange som helseminister:
- Dette er det beste som har skjedd innenfor helsesektoren på lenge…vanlige nigerianere håper nå at helseagendaen vil bli mer barnerettet og utviklingsorientert, skriver Sola Ogundipe i avisen Vanguard.

Lie mener mye står og faller på hvor stor gjennomslagkraft Grange får.
- Hun vil nok gjøre alt hun kan, og det er flere gode folk i helseministeriet som venter på å komme i gang, sier Lie. Han påpeker at et offentlig helsetilbud er fraværende på landsbygda i store deler av Nigeria. Landet 36 delstater har stor autonomi. Helseministeren kan ikke bare pålegge delstatene å prioritere barnehelse eller å etablere helsetjenester på landsbygda.
- Dette må skje gjennom forhandlinger. Hun har en skikkelig utfordring foran seg, sier Sverre O. Lie i Norad.

Gandhi hedret med horegate

Mahatma Gandhi har fått Durbans horegate oppnevnt etter seg. Kirkelederen Beyers Naude er hedret med lange gater i både Johannesburg og Cape Town.

Gamle gatenavn blir malt over og ivrige kommune politikere henter fram navn på kjente og mange ukjente helter fra Sør-Afrikas motstandshistorie. Navnestrider dukker opp over hele landet i takt med iveren etter å døpe om byer, flyplasser og gater.
De færreste har noe i mot å fjerne navnene til lederne for det gamle raseskillesystemet. I Cape Town blir Hans Streydom Avenue til Albert Luthuli Avenue for å hedre Nobelprisvinneren. JB Hertzog Boulevard blir til Nelson Mandela Boulevard.
De store navnene i motstandskampen vil gå igjen i mange av landets byer.
Det vil nok vise at mange av heltene ikke var så store helter når historiens mer langsiktige dom faller og mytene er skrelt bort.
I havnebyen Durban (også kjent som eThekweni) vekker det harme at det er nesten bare ledere for ANC – om mange av dem med forholdsvis uvesentlige bidrag til landets frigjøring – som hedres. At navnet til Inkatha-partiets leder og tidligere statsråd høvding Buthelezi skulle fjernes utløste opptøyer blant hans støttespillere. Episoden viste bare regjeringspartiet ANCs maktarroganse og dårlig skjønn. Hele navneendringsprosessen måtte begynne på nytt fordi kommuneledelsen ikke hadde gjennomført de lovpålagte høringene.
At byens mest beryktede gate, der mange norske sjømann har vanket og funnet seg prostituerte, nå blir assosiert med Gandhis ikke-voldskamp blir nesten komisk – spesielt ettersom det gamle navnet Point Road ikke har politisk ved seg.
Endringene blir en dyr fornøyelse for mange kommuner. Arrangørene av  VM 2010 bare håper at nye gateskilt og veikart er på plass i god tid før det.
av Jan Speed

Sør-Afrikas første kongedømme

Sør-Afrika gjenoppdager sin glemte historie. Helt nord i landet ligger Mapungubwe - det første kongedømme i det sørlige Afrika. Fra flere høyder i nærheten av Limpopo-elven handlet de med Arabia, India og Kina.

Forsoningens høyde

Zolile W. Mgweba opplever det som godt å oppsøke det nedlagte beryktede fengselet kjent på folkemunne som «Nummer fire». Det utgjør en del av høyden over Johannesburg som er blitt både symbol på forsoning i Sør-Afrika og som huser frihetens voktere.

Bygningen til Sør-Afrikas nye Grunnlovsdomstol ligger vegg i vegg med det gamle «Number 4» og er konstruert rundt deler av det gamle varetektfengselet. Murstein fra fengselet er brukt i de moderne rettslokalene der borgerens rettigheter forsvares.

Constitution Hill, som det kalles, er opphav til uttallige historier om mot, lidelse og håp. Indias frihetsleder Mahatma Gandhi ble fengslet her da han kjempet med ikke-vold for indernes rettigheter. Nelson Mandela ble som første svart fange holdt i The Fort øverst på høyden fordi myndighetene fryktet at han ville flykte – før han senere ble overført til Pretoria og dømt til straff på fangeøya Robben Island. Under opprøret i Soweto og de andre svarte byene i 1970-årene ble kjente kvinner som Winnie Madikizela Mandela og Albertina Sisulu holdt i isolatceller i Kvinnefengselet.

Sjefdommeren i grunnlovsdomstolen Pius Langa har kontor et steinkast fra stedet der dødsskvadronen som myrdet hans bror Ben tidligere hadde sin base.

Fengslene var verst for de ikke-politiske fangene, for de mange menneskene som ble fengslet for både alvorlige saker og for de mange tusener som ikke hadde riktig tillatelse fra de hvite myndighetene til å oppholde seg i den «hvite» byen. Zolile W. Mgweba ble arrestert ved dyreparken, ikke langt fra fengselet, da han var 17 år gammel. Han var i byen for å få seg en feriejobb. Moren hans hadde 11 unger å passe på. Faren jobbet i gruvene og kom ikke hjem før på slutten av måneden.
- I mellomtiden hadde vi ikke mat i huset, og jeg måtte ut å skaffe meg jobb. Politiet arresterte meg og sa at jeg hadde dagga (hasj), forteller han. Oppholdet i Nr. 4 varte ikke mer enn noen måneder.
- Noen ganger våkner jeg fortsatt om natten og hører skrik fra nabocellen og tror at jeg fortsatt er i fengsel, sier han. Nå er dette stedet et museum.
- Det er en viktig påminnelse om hvordan det var her. På afrikaans kalte vi det for et «slagpan», et drapssted. Folk pleiede å si at dersom du havner i Nr.4 som kommer du aldri tilbake. Jeg tenkte Herre Gud kanskje jeg dør her. Jeg sov i tre ulike celler og hver uke var det noen som ble drept.
- Noen ganger ønsket jeg at jeg aldri var blitt født, spesielt om natten. Om natten er det en annen verden i fengsel. De stengte dørene ved halv fire om ettermiddagen. Da overtok «bossene» (bandelederne, red.). Jeg måtte sitte sammen med dem, og herje med andre fordi min boss var som min ektemann. Jeg måtte masere ham og danse for ham og do alt som var forventet av en kvinne. Du forstår? forklarer Mgweba.
- Heldigvis har lovene nå blitt endret, sier han. Han er glad for at Grunnlovsdomstolen er bygget over deler av det gamle fengslet.
- Jeg skulle ønske at dagens grunnlov hadde eksistert tidligere. Den er helt enestående. Jeg hadde aldri opplevd det jeg gjorde om en slik grunnlov var gjeldende tidligere, sier den eldre herren.

Constitution Hill huser domstolen, flere kunstutstillinger og museer. Den er blitt et viktig lærested for skoleungdom og andre besøkende.
- Det var helt bevisst at Grunnlovsdomstolen ble plassert her for å helbrede sårene til de mange som tidligere sonet i disse notoriske fengsler. Nå er det et sted der rettigheter og frihet forsvares daglig, sier Alice Moloto, markedsdirektør for Constitution Hill.

Skoleungdom kommer her for å lære om barnsrettigheter.
- Dette er viktig i Sør-Afrika der vold mot barn er omfattende. Mange barn blir voldtatt fordi folk tror på myten om at de dermed blir helbredet for aids. Barn må vite at dette ikke er rett og at de må anmelde overgripere, sier Moloto. Selv om hun daglig vandrer gjennom de gamle fengselsområdene klarer hun ikke å gå inn i de gamle isolatcellene.
- Jeg blir redd. Likevel er det viktig å forstå hvordan de som satt her hadde det. For meg er dette stedet et bevis på tilliten til hele nasjonen. De har tatt tak i alt det vonde og forvandlet det til et sted som står for rettferdighet. Derfor er jeg fornøyd at jeg bor i Sør-Afrika, sier Alice Moloto.
av Jan Speed

Kirken tapte jordkamp – krevde for mye penger

Regjeringen i Sør-Afrika har tvangsovertatt en gård eid av den lutherske kirken i landet. Det er første gang myndighetene har ekspropriert jord i et forsøk på å få fart på jordreformen i landet.

Gården, Pniel, i det sentrale Sør-Afrika ligger langs den mektige Vaalelven.  Det var barndomshjemmet til Sol Plaatje, grunnleggeren av regjeringspartiet ANC og landets første svarte forfatter og redaktør. Det er et ubarmhjertig område med tørr gress og tårnbusker.
Jorda ble gitt til tyske misjonærer i 1845. Den tyske misjonen ble etter hvert en del av Den evangelisk lutherske kirken i Sør-Afrika (ELSCA), som har sitt utspring i norsk misjon. ELCSA fornyet sin samarbeidsavtale med Den norske kirke for to år siden.
150 familier, som bor på gården, har vunnet fram i den sørafrikanske jordkommisjonen med kravet om å få overta hele området som kirken eier. Opprinnelig hadde kirken sagt seg villig til å gi fra seg de 3000 ha. der familiene bor. Avgjørelsen innebærer at også de 22500 ha. med kvegfarm og jaktområde for utenlandske turister nå tilfaller Pniels gamle innbyggere og Plaatje-slekten.
Forhandlingene om overtagelse av gården har pågått i over tre år. Myndighetene mener at kirken har trenert arbeidet med å få til en løsning for å få mer penger.
- Staten tilbyr 35 millioner kroner, en sum som overgår markedsverdien på jorda da forhandlingene begynte. Det er et dilemma for oss at jo mer jordeierne trenerer forhandlingene jo mer øker prisene, sier sjefen for Jordkommisjonen, Thozi Gwanya i en pressemelding.
Kirken krever 70 millioner kroner. Myndighetenes tålmodighet er nå slutt. I slutten av januar tvangseksproprierte de gården.
ELCSA har gjennom historien hatt store økonomiske problemer. De fleste lutherske menigheter er fattige, men ELCSA har også også vært rammet av økonomisk vannstyring og svindel.
Ifølge professor David Ward ved Universitetet i KwaZulu/Natal er jorda der de 150 familiene nå bor utarmet etter overbeite og en invasjon av fremmede plantearter.
Regjeringspartiet Den afrikanske nasjonalkongressen ønsker at 30 prosent av jorda i Sør-Afrika, som ble overtatt av hvite i landet under apartheidperioden, skal tilbakeføres til de opprinnelige eiere innen 2015. Hittil har bare fire prosent av jorda skiftet eiere. I første omgang skal jordkommisjonen forsøke å kjøpe jorda.
Det merkverdige i denne saken er at jorda tilhører en  svart kirkeorganisasjon . Noen av innbyggerne stammer fra de opprinnelige khoi-klanene som bodde i området, mens  andre kom til området som følge av misjonen. Familiene har bodd der i flere generasjoner uten å eie jorda. I en periode var det diamentgruver ved Pniel.

Sør-Afrika er redd for å gjøre samme feil som nabolandet Zimbabwe der hvite farmere er tvunget med vold til å forlate gårdene sine. Samtidig vet ANC at jordspørsmålet er politisk betent og at mange lokalsamfunn som ble tvangslyttet av de hvite makthaverne nå ønsker å vende hjem til forfedrenes jord.

av Jan Speed

Optimistisk Afrika

Mens bare en tredjedel av alle vesteuropeere tror 2007 blir et bedre år enn 2006, er 60 prosent av alle afrikanere optimister.

Ghana er det land i Afrika der befolkningen (68 prosent) har størst tro på et bedre 2007. De ser kanskje fram til å feire 50 år med uavhengighet i mars.

Dette viser undersøkelsen Gallup International Voice of the People som henter inn svar fra 53000 personer i 58 land.

- Afrika er gjennomgående optimistisk til tross for de mange problemene kontinentet star overfor, heter det i rapporten.

Vietnam er verdens mest optimistiske nasjon fjerde år på rad, mens Hellas havner på bunn. Norge ligger på tolvte plass med 52 prosent som tror at inneværende år blir bedre enn fjoråret.

Afrikanerne tror at arbeidsledigheten vil gå ned og at det blir mer fred i verden i 2007.
(JM)

Geriljajournalistikk

Stadig flere journalister i Zimbabwe velger å forlate landet. De få uavhengige avisene i landet lever farlig.

- Ytringsfrihet i Zimbabwe er kun online, mener Charlayne Hunter-Gault, en amerikansk radiojournalist basert i Johannesburg.
Zimbabwere med tilgang til internett har mulighet til å lese en rekke nettaviser basert i utlandet. Tre radiostasjoner med eksil-zimbabwiske journalister har sendinger rettet mot landet fra nabolandene og Europa. Kortbølgesendingene fra radiostasjoner som SW Radio Africa(bildet), som har studio i en forstad av London, blir regelmessig forstyrret med støysendere av regimet. Utenlandske journalister har få muligheter til å arbeide i Zimbabwe.
Nylig gjorde Mugabe-regimet et nytt forsøk på å knekke den uavhengige pressen i landet. Trevor Ncube, utgiveren av Zimbabwe Independen og Standard, er fratatt zimbabwisk statsborgerskap. Ncube er også eier av Mail & Guardian i Sør-Afrika.
Mer enn to millioner zimbabwere befinner seg i eksil i nabolandene Botswana og Sør-Afrika, mens kanskje så mange som en million har dratt til Storbritannia. Avisen The Zimbabwean forsøker å dekke informasjonsbehovet til disse gruppene. Den trykkes i London og Johannesburg. Noen eksemplarer sendes inn i landet.
Kritisk informasjon og reportasjer fra inne i Zimbabwe finner likevel veien til eksil-redaksjonene.
- Det er mange informanter inne i landet. Selv journalister som arbeider for statsdrevne aviser eller kringkasting sender stoff i all hemmelighet til nettavisene og internasjonale medier, forteller Wilson Johwa. Han er zimbabwisk fotograf og journalist som nå arbeider fra Johannesburg.

av Jan Speed /Johannesburg

Ord mot vold

Afrikas fremste forfatter bærer fredsord gjennom ingenmannsland der banditter herjer. Og trues med døden.

Vold er aldri langt borte i bøkene til Nurrudin Farah. Når han besøker hjemlandet Somalia ligger vissheten om farene alltid som en ekkel smak i munnen. Selv en forfatter på fredsoppdrag kan drepes.
Hver dag følger han med på BBC-onlines somaliske sendinger. Han er ikke lenger i eksil , han bare bor i utlandet og engster seg over utviklingen i Somalia.
- Når jeg våkner om morgenen er jeg optimist og sier at freden kommer. Når jeg legger meg om kvelden blir jeg pessimistisk og sier at det er ingen håp, innrømmer den erfarne forfatteren.

Situasjonen i hjemlandet er farlig. Det blåser en tørr krigsvind i landet. Frykten for full borgerkrig er overhengende selv etter at regjeringsstyrker med støtte fra Etiopia har erobret hovedstaden Mogadishu og tvunget militsene som støtter De islamske domstolene på flukt. Før krigshandlingene tok til for fullt dro Farah i august til Somalia på en slags en-manns-fredsoppdrag.
- Jeg kjørte fra Mogadishu til Baidoa (der regjeringen hadde midlertidig opphold) og fra Baidoa tilbake til Mogadishu og hadde med meg fredsord fra ledere i de Islamske domstolene til regjeringen og et fredssvar tilbake. Jeg ble nesten drept underveis, forteller Farah.
Det var et ingenmannsland mellom områdene kontrollert av regjeringen (som er fredlige) og områdene domstolene kontrollerer (som også er fredlige). I dette området herjer banditter. Ved en veisperring krevde banditter to dollar ekstra i betaling fordi de skjønte at Farah var en viktig person. Sjåføren av fellesdrosjen nektet å betale.
- Jeg var villig vil å betale for å spare sjåførens og eventuelt mitt liv. Heldigvis klarte sjåføren å krangle seg forbi veisperren. Drosjen bak oss i kolonnen ble vinket av veien. Vi hørte senere at kvinnene ble voldtatt og en person ble drept, forteller Farah.
Da de De islamske domstolene overtok store deler av landet fjernet mange av de tidligere klanbaserte krigsherrene. Det var mindre vold og de islamske militsene var mindre korrupt, men håndhevet strenge islamske lover, ifølge Farah. De har likevel ingen felles verdensforståelse og alliansene innad er skiftende. Deres mulighet til å styre som en regjering er også begrenset.
- Med den tragiske innblandingen av Etiopia og Eritrea i konflikten er jeg redd at Afrikas Horn vil forbli turbulent i lang tid, sier Farah. Det svekker likevel ikke hans afrikanske stolthet.
- Jeg er en del av kontinentet og kontinentet er en del av meg. Jeg er fortsatt en somalier, og stolt av det. Jeg er afrikaner, og stolt av å være det. Jeg ville aldri bytte verken den ene eller den andre identiteten for noe annet, sier han.

Farah framtrer som en eldre gentleman som ikke sløser med ord. Han tar vare på hver setning som om det var vann i Ogaden ørkenen der ha tilbrakte deler av sin barndom.

På kaffebordet ved siden av sofaen ligger prøvetrykket av hans seneste bok «Knots»(Knuter), som lanseres i New York i februar og kommer på norsk til høsten. Den er skrevet i det urbane og fredlige Cape Town i Sør-Afrika. Farah kan knapt komme lenger unna hjemlandet og fortsatt være bosatt i Afrika. Hans nigerianske kone, Amina Mama er professor ved universitet.
- Her nyter jeg anonymitet. Mine naboer vet knapt hvem jeg er og hva jeg driver med, forteller Farah i det han går for å hente sine to barn på skolen.

Han er mer kjent i USA og Europa enn i Sør-Afrika. Få personer vi snakket med der kjente til noen av hans åtte bøker. To av bøkene hans «Sprukne landskap» (1988) og «Lenker» (2005) er hittil oversatt til norsk.
Avhengig av humøret forteller han ulike historier om hvorfor han begynte å skrive.
- Hver gang jeg leste «1001 natt» eller en bok av Dostojevski eller en annen bok, oppdaget jeg at det var ingen somaliere i disse bøkene. Jeg ville skrive slik at jeg kunne gi en somalisk barn muligheten til å lese en bok med somaliske navn.
På det tidspunktet var ikke spørsmålet om hvilket språk jeg skulle bruke sentralt fordi Somalia hadde ikke eget skriftspråk, forteller Farah, som snakker flere språk flytende.
- Jeg skrev på engelsk delvis fordi den eneste skrivemaskinen som jeg hadde råd til å kjøpe og vedlikeholde var amerikansk. Da Somalia fikk et skriftspråk i 1972 hadde jeg allerede utgitt en roman. Jeg begynte å skrive på somalisk, men oppdaget at jeg allerede hadde problemer med regimet som ikke ville tillate meg å skrive og produsere skuespill slik jeg ønsket, sier han. I 1976 skulle han akkurat til å gå på flyet i Roma for å vende tilbake til Mogadishu da han hørte at regimet til diktatoren Siad Barre hadde erklært hans bok «A naked needle» for forrædersk. Han valgte frivillig eksil og lot resten av Afrika bli hans hjemland. Familien hans i Somalia ble forfulgt

- Betrakter du deg fortsatt som i eksil?
- Nei, det gjør jeg ikke. Det øyeblikket Siad Barres regime opphørte betraktet jeg ikke lenger meg selv som flyktning. Ironisk dro Barre i eksil til Nigeria der jeg bodde på det tidspunktet.

Farah liker å bo i Sør-Afrika. Fra soveromsvinduet ser han fjellene som verner om Cape Town. Her lever han et stille liv der han hver morgen spaserer syv minutter til sin skrivestue. Der fører han notatbøker for hånd. Etter flere omskrivinger skriver han alt inn på dataen. Selv som foreleser snakker han aldri om sine egne bøker.
- Det er ikke alle som vil like bøkene. Ikke alle forstår dem. Selv jeg forstår ikke alt jeg har skrevet. Grunnen er at vi er i stadig endring. Hukommelsen skifter. Metaforer jeg bruker i dag er kanskje ikke like forståelige om seks måneder. Noen ganger når jeg leser det jeg har skrevet undrer jeg på når jeg gjorde dette, sier Farah.

Skrivingen av den tredje boken i triologien som begynte med «Lenker» og «Knots» er godt i gang.
mange, sier Nurrudin Farah.

Se webvideo med Nurrudin Farah på vl.no/multimedia

av Jan Speed

Cape Town best i Afrika

Leserne av reisemagasinet Condé Noste Traveler har kåret byen i skyggen av Table Mountain (bildet) til det beste reisemålet i Afrika og Midtøsten. Cape Town kom på 8. plass i verden.

Cape Town slo Marrakesh i Marokko og Jerusalem i konkurransen der 21000 lesere stemmer på favorittstedene etter gitte kriterier. Det nærmer seg høysesong for turisme i Sør-Afrika. Cape Town venter 2,8 millioner internasjonale og lokale besøkende i løpet av sommeren. Stadig flere internasjonale kongresser legges nå til byen.
Verdens turisme organisasjon mener Afrika er den verdens delen som opplever sterkest vekst i turisme. Stadig nye turistmarkeder er under utvikling. Afrikanske turist myndigheter skal samarbeidet med fotballens verdensorganisasjon Fifa i forutfor VM i Sør-Afrika i 2010.
JS